Leveren er et stort organ og en betydelig mengde levervev må skades før en person opplever symptomer på sykdom. Symptomer kan også avhenge av typen leversykdom. Når symptomene oppstår kan de omfatte:
Behandlingene som brukes hos pasienter med PBC kan deles inn i:
Ødeleggelsen av gallegangene i PBC fører til retensjon av visse giftige gallesyrer i levercellene (hepatocytter). Disse giftige gallesyrene antas å forårsake død av hepatocytter og gradvis tap av leverfunksjon. Ursodeoksykolsyre (UDCA er en forkortelse for dette kjemiske navnet) er en naturlig forekommende gallesyre som produseres i små mengder av normale hepatocytter. UDCA er tilgjengelig for forskrivning som ursodiol (Urso-250, Actigal og generiske preparater). Når det tas oralt, absorberes UCDA fra tarmen, tas opp og behandles av hepatocytter, og transporteres i galle tilbake til tarmen. UDCA har minst fire gunstige effekter i PBC:
Fire store, kliniske studier har sammenlignet effektiviteten og sikkerheten til UDCA med den til et inaktivt medikament (en placebo). Disse kontrollerte forsøkene ble gjort på både symptomatiske og asymptomatiske pasienter med et spekter av vevsavvik (patologi) på leverbiopsiene, alt fra tidlig sykdom til skrumplever. UDCA-behandling førte til forbedring av unormale leverblodprøver, og reduserte betydelig forhøyede nivåer av bilirubin, alkalisk fosfatase, gamma-glutamyltransferase (GGT) og kolesterol. UDCA forbedret imidlertid ikke tretthet eller forhindret eller forbedret osteoporose, og hadde en variabel effekt på kløe. Tre av de fire studiene brukte en tilsvarende dose UDCA (13-15 mg per kg kroppsvekt per dag) og ble kombinert for en analyse av totalt 548 pasienter.
Resultatene av den kombinerte analysen viste at UDCA økte overlevelsen betydelig etter opptil 4 års behandling, uten behov for levertransplantasjon. Den fjerde storskalastudien brukte en lavere dose UDCA (10 til 12 mg per kg per dag). Resultatene fra denne studien skilte seg noe fra resultatene fra de tre andre studiene. Denne viste en fordel med UDCA-behandling primært hos pasienter med bilirubinnivåer på mindre enn 2 mg/dL. De tre andre studiene, analysert alene eller kombinert, bekreftet imidlertid ikke denne observasjonen om bilirubin. Faktisk viste hver av disse studiene en fordel for pasienter med avansert sykdom og forhøyede bilirubinnivåer. Videre ble utviklingen av portal hypertensjon redusert av UDCA. Det er viktig å merke seg at til tross for klare fordeler, forsinker UDCA-behandling først og fremst progresjon og kurerer ikke PBC.
Alle pasienter med PBC som har unormale leverprøver, uavhengig av stadiet av leverbiopsien eller fasen av naturlig progresjon av sykdommen, bør sannsynligvis behandles med UDCA. Dosen bør vanligvis være mellom 13 og 15 mg per kg kroppsvekt per dag. Pasienter kan ta UDCA som enten en enkelt dose eller en delt dose uten å påvirke dens kliniske fordeler. UDCA er svært trygt for langtidsbruk. Den primære bivirkningen er diaré, som skyldes manglende evne til å absorbere all UDCA fra tarmen. Pasienter som opplever diaré kan ta mindre doser oftere, og prøver å opprettholde den anbefalte totale daglige dosen. På den annen side kan pasienter som ikke har diaré prøve å ta større mengder per dose, med målet om å ta kun én dose (igjen, den anbefalte totale dosen) per dag ved sengetid.
Colchicin, et medikament som reduserer betennelse og arrdannelse, har først og fremst blitt brukt til å behandle leddgikt forårsaket av gikt. Tre randomiserte, kontrollerte studier i PBC viste at kolkisin, sammenlignet med placebo, reduserte progresjonen av unormale blodprøver moderat, men reduserte ikke symptomer eller forhindret progresjon av leverpatologi (vevsunormaliteter på biopsien). En av forsøkene antydet faktisk at kolkisin forbedret overlevelsen. Dette inntrykket av bedre overlevelse med kolkisin er imidlertid ikke underbygget. Faktisk ser den tilsynelatende forbedrede overlevelsen ut til å skyldes en uventet høy dødsrate (dødelighet) blant pasientene som fikk det inaktive stoffet i den studien. Fordelene med kolkisin er så små at det sjelden anbefales.
Immundempende medisiner, for eksempel kortikosteroider, azatioprin, ciklosporin (Sandimmune, Neoral, Gengraf) og metotreksat (Rheumatrex, Trexall) undertrykker immunreaksjoner. Disse medisinene er teoretisk attraktive midler for å behandle PBC, basert på konseptet om at det er en autoimmun sykdom. Flere randomiserte kontrollerte studier har testet immunsuppressive legemidler i PBC. Ingen av disse studiene har imidlertid vist forlenget overlevelse av pasienter.
Kortikosteroider, for eksempel prednison, prednisolon og budesonid (Entocort) hemmer initieringen av immunresponser, inkludert de første responsene som kreves for å opprettholde av autoimmunitetsreaksjoner. En randomisert (tilfeldig behandling tildelt) kontrollert studie ble utført som sammenlignet en placebo med en lav dose prednisolon over en 3-års periode. Denne studien viste at prednisolon forbedret leverfunksjonen og ikke signifikant økte frekvensen av beinfortynning eller demineralisering. (Osteoporose er en potensiell bivirkning av steroider). En annen randomisert studie sammenlignet UDCA og placebo med UDCA og prednisolon hos pasienter med tidlige stadier av PBC. Selv om forbedringen i leverfunksjonen var lik for begge gruppene, resulterte bare kombinasjonen av UDCA og prednisolon i markant forbedrede leverbiopsier.
Det er bemerkelsesverdig at de viktigste fordelene med kortikosteroider ble sett hos pasienter med tidlig stadier av sykdommen på leverbiopsi. Likevel resulterte disse behandlingene ikke i full remisjon eller kur. Dessuten var verken størrelsen eller varigheten av disse forsøkene tilstrekkelig til å bestemme en effekt på overlevelse uten levertransplantasjon. Følgelig er flere data nødvendig for å bekrefte fordelen og sikkerheten ved PBC av steroider alene eller i kombinasjon med UDCA. Likevel motbeviste disse studiene en tidligere forestilling om at kortikosteroider ville forårsake rask progresjon av beinsykdommen osteoporose hos pasienter med PBC.
Budesonid er et steroid som behandles (metaboliseres) raskere i leveren, og som derfor antagelig vil være mindre skadelig for bein enn andre steroider. Dette legemidlet ble studert hos utvalgte pasienter med PBC som hadde hatt suboptimal (mindre enn gunstig) respons på UDCA. Dessverre var budesonid ineffektivt i denne gruppen. Faktisk forverret det osteoporose betydelig og forhindret ikke progresjon av PBC. Derimot viste en randomisert studie som sammenlignet UDCA og placebo med en kombinasjon av budesonid og UDCA at kombinasjonen var mer effektiv, mens beinfortynning (tap av mineraltetthet) var sammenlignbar i de to gruppene. Men også her trengs det mer data for å bekrefte fordelen og sikkerheten ved denne kombinasjonen.
Imuran forhindrer produksjonen av nye lymfocytter (hvite blodceller som deltar i immunresponser) ved å blokkere celledeling (reproduksjon) av lymfocyttene. Konsekvensen av denne handlingen er å redusere antallet nye inflammatoriske celler som kommer inn på betennelsesstedene. En stor studie som sammenlignet effekten av azatioprin med et inaktivt legemiddel (placebo) hos 248 pasienter med PBC, viste imidlertid ingen fordel. Følgelig anbefales ikke dette legemidlet for bruk hos PBC-pasienter utenom forskningsprotokollene.
Cyklosporin er et kraftig immundempende medikament, ciklosporin (Sandimmune, Neoral, Gengraf) brukes først og fremst for å forhindre avstøting av transplanterte organer. Legemidlet forhindrer produksjon av et viktig signal som kreves for at lymfocytter skal dele seg (reprodusere) og generere betennelse. En stor studie av 349 PBC-pasienter, som sammenlignet ciklosporin med et inaktivt medikament, viste en viss fordel med ciklosporin. Hyppigheten av bivirkningene av høyt blodtrykk og nedsatt nyrefunksjon gjør imidlertid dette stoffet uakseptabelt for langvarig bruk.
Metotreksat både undertrykker immunsystemet og hindrer cellene i å dele seg. Dette stoffet har blitt brukt med hell ved alvorlig revmatoid artritt og en immunologisk hudsykdom kalt psoriasis. Innledende begrensede studier med pasienter med PBC viste ingen fordel, og alvorlige bivirkninger inkluderte sår i munnen, hårtap og lungebetennelse. I tillegg har foreløpige rapporter om randomiserte, kontrollerte studier av metotreksatbehandling av PBC i Europa registrert en høyere forekomst enn forventet av en form for lungebetennelse som gir arr i lungene. Dessuten viste en nylig publisert randomisert, kontrollert studie av lavdose metotreksat i PBC alvorlig toksisitet over en seksårsperiode. For tiden pågår en stor studie i USA som sammenligner UDCA alene med en kombinasjon av UDCA og metotreksat. For tiden er det for tidlig å anbefale bruk av metotreksat for å behandle PBC utenom kliniske studier.
Ocaliva ble godkjent av FDA i mai 2016 for behandling av PBC i kombinasjon med ursodeoksykolsyre (UDCA) hos voksne med utilstrekkelig respons eller intolerante mot UDCA, eller som en enkeltbehandling hos voksne som ikke tåler UDCA. Hos slike pasienter viste nesten 50 % en forbedring i leverprøvene. Den vanligste bivirkningen er pruritus, observert hos over 50 % av pasientene. De vanligste bivirkningene inkluderer tretthet, magesmerter og ubehag, leddsmerter, smerter i den midtre delen av halsen, svimmelhet, forstoppelse og kløe.
Kolestyramin er et legemiddel tatt oralt som ikke absorberes i tarmen. Legemidlet fester seg (binder seg) til stoffer i tarmen, inkludert de som kom fra gallen, og fjerner dem deretter fra kroppen inn i avføringen. Antagelig er kolestyramin nyttig fordi det binder både gallesyrer og uidentifiserte stoffer som forårsaker kløe etter at de er absorbert fra tarmen inn i blodstrømmen. Kolestyramin er den mest effektive behandlingen for de fleste pasienter med kolestatisk kløe. For optimal effekt bør kolestyramin tas med måltider når gallestrømmen inn i tarmen er størst. En noe større dose med frokost anbefales for pasienter med galleblærer siden gallen som er lagret over natten i galleblæren frigjøres på dette tidspunktet.
Det er viktig å merke seg at kolestyramin også kan binde seg til medisiner. Derfor er det viktig at andre legemidler tas en time før eller to timer etter kolestyramin. Vanlig dosering er 8 gram med frokost, 4 gram til lunsj og 4 gram til middag. Kolestyramin løser seg dårlig opp i væsker og føles ofte grisete når det svelges. Blanding av det i kullsyreholdige drikker kan imidlertid redusere dette problemet.
Den viktigste bivirkningen av kolestyramin er forstoppelse. Forstoppelsen oppstår fordi stoffet binder gallesyrene som ellers ville gjort mer vann tilgjengelig i tykktarmen for å myke opp avføringen. Bivirkninger av ciklosporin inkluderer:
En annen gallesyrebindende medisin som kan prøves for å lindre kløe er colestipol (Colestid).
Et antibiotikum, rifampin (Rifidin) ble opprinnelig funnet å forbedre kløe på grunn av kolestase faktisk ved en tilfeldighet. Deretter viste en studie av pasienter med PBC som inkluderte en cross-over mellom rifampin og en inaktiv forbindelse (placebo) at rifampin reduserte kløe ved en dose på 150 mg tatt to eller tre ganger daglig. Dette stoffet kan ta opptil en måned før det er effektivt, men det bør ikke ta lengre tid. Derfor, hvis stoffet ikke er effektivt etter en måned, bør det seponeres. Ikke alle pasienter med PBC har nytte av dette legemidlet.
Måten rifampin virker på er dårlig forstått. Det kan indusere biokjemiske veier i hepatocytter som teoretisk kan endre gallesyremiljøet i disse cellene. Bivirkningene av rifampin inkluderer forhøyet bilirubin, mørk urin, hepatitt (sjeldnere), redusert antall blodplater (små elementer som hjelper til med å stoppe blødninger fra en kuttflate) og nyreskade.
Det faktum at noen pasienter som får opiatnarkotika (som morfin) utvikler kløe førte til hypotesen om at kløe ved kolestase kan være forårsaket av kroppens naturlige opiater, kalt endorfiner. For å teste denne hypotesen ble pasienter med PBC som hadde kløe behandlet med det orale stoffet nalmefen, en antagonist (virker mot eller blokkerer virkningen) av opiater. Kløe ble bedre over en 9-måneders periode. Noen pasienter behandlet med opiatantagonisten utviklet imidlertid svært ubehagelige symptomer på abstinens av opiat. når deres naturlige endorfiner ble hemmet. Derfor er dette stoffet ikke egnet for langvarig bruk ved PBC. En kontrollert studie som sammenlignet en intravenøs opiatantagonist kalt nalokson (Narcan) med inaktive intravenøse væsker viste at naloksonet forbedret kløe hos PBC-pasienter. Fordi det må gis intravenøst, er nalokson også uegnet for langtidsbruk.
Nylig ble den orale opiatantagonisten, naltrekson (Revia), testet i en liten, randomisert, kontrollert studie på PBC-pasienter med kløe. Det forbedret kløe hos 50 % av pasientene og forårsaket ikke abstinenssymptomer for opiat. Naltrekson forbedret også symptomer på tretthet og depresjon, muligens ved å gjenopprette evnen til å sove om natten når kløen er mest alvorlig. Fremtidige studier er imidlertid nødvendig for å vurdere sikkerheten, hvor lenge den kan gis, og om pasienter til slutt ikke vil reagere (refraktær) for effektene.
I ukontrollerte studier gjennomgikk pasienter med PBC som hadde alvorlig kløe en prosedyre kalt plasmaferese. (Ukontrollerte studier er studier der behandlingen ikke sammenlignes med andre behandlinger eller placebo.) I denne prosedyren fjernes blodet fra kroppen, og væskefasen (kalt plasma) i blodet skilles fra blodcellene og blodplatene. Plasmaet perkoleres deretter gjennom en kolonne som inneholder aktivt kull. Til slutt blandes plasmaet på nytt med blodcellene og returneres intravenøst til pasienten. Tanken er at kullet vil fjerne en eller flere forbindelser (foreløpig ukjent) fra plasmaet som forårsaket kløen. Anekdotisk hadde mange pasienter lindring av kløe i perioder fra dager til måneder. Det ble imidlertid ikke utført kontrollerte studier (sammenlignet med andre behandlinger eller placebo). Derfor anses denne prosedyren fortsatt som eksperimentell og brukes ikke ofte.
Hvorvidt de vanligvis anbefalte terapiene for osteoporose kan behandle eller forhindre osteoporose hos pasienter med PBC på en tilfredsstillende måte, er ennå ikke klart. Det gir imidlertid god mening å gi tilstrekkelig kalsium og vitamin D i kosten. Vitamin D er nødvendig for absorpsjon av kalsium fra tarmen. Tilstrekkelige mengder kalsium kan tas ved å spise meieriprodukter som melk eller yoghurt eller ved å supplere dietten med 1000 til 1500 mg kalsiumkarbonat. Kalsiumkarbonat, tilberedt av pulveriserte østersskjell, kan kjøpes over disk. Vanligvis er det ekstra vitamin D som finnes i et daglig multivitamin nok til å dekke det daglige behovet. Eksponering av huden for sollys øker også produksjonen av vitamin D i kroppen.
For postmenopausale kvinner med PBC, kan hormonell erstatningsterapi med østrogen redusere risikoen for osteoporose. Østrogen, tilgjengelig i oral form eller som et plaster som tillater absorpsjon av østrogen gjennom huden, er trygt for kvinner med PBC. Husk imidlertid at det er uenighet om bruken av østrogenerstatningsterapi hos postmenopausale kvinner som har hatt brystkreft, på grunn av en mulig risiko for tilbakefall av kreften. There is also concern about prolonged use of estrogens with progestin in increasing the risk of coronary heart diseases, strokes, and pulmonary embolism in healthy menopausal women. Therefore, whether to use estrogen or not should be individualized after consulting one's doctor. Another alternative to estrogen to protect bone density in patients with PBC is the bisphosphonates, which are FDA-approved drugs for the prevention of osteoporosis. Too few studies have been performed using other drugs (for example, fluoride or calcitonin) for osteoporosis to recommend their use in PBC.
Elevated levels of cholesterol in the blood are common in patients with PBC, and xanthomas (fatty deposits that appear as yellowish firm nodules in the skin) occur in about 25% of those patients with elevated cholesterol. Diets with low cholesterol content do not consistently lower serum cholesterol in these patients, because production of cholesterol by the liver is stimulated in patients with PBC. Cholestyramine, the oral medication that is often used to treat itching, can, at the same time, reduce the levels of serum cholesterol to a modest degree.
Clofibrate (Atromid) should not be used for treating elevated serum cholesterol in PBC because it elevates (rather than lowers) the cholesterol levels in these patients. Moreover, this drug may worsen xanthomas and cause formation of gallstones containing cholesterol. Two studies indicate that UDCA therapy significantly reduces serum levels of cholesterol and is recommended for use in patients with xanthomas. A new class of drugs called statins inhibits formation of cholesterol and, to a lesser degree, triglycerides. The safety and effectiveness of the statins, however, have not been adequately studied in PBC. One of the common side effects of statins is liver injury. Thus, their use in a person with liver disease requires careful monitoring by a physician.
Reduction of dietary fat is the treatment of choice for fat malabsorption (poor absorption of fat in the gut). The idea is that if the dietary intake of fat is decreased, more of this fat will be absorbed. The goal of the low-fat diet would be to alleviate the diarrhea caused by the fat malabsorption, while still providing enough fat for adequate nutrition. If this diet does not help, a supplement of special fats called medium-chain triglycerides (MCT) can be ingested. MCT can replace as much as 60% of the calories provided by ordinary dietary fat, which is mostly long-chain triglycerides. MCT is a special type of fat preparation that does not require bile acids for its absorption and is actually absorbed more easily than the usual dietary fat. As noted earlier, PBC patients with malabsorption of fat should also be tested for celiac sprue.
It is recommended that patients with PBC take a multivitamin supplement without minerals to increase the dietary intake of fat-soluble vitamins. If the quantities of bile acids flowing through the bile ducts to the gut are marginal, intestinal absorption of the fat-soluble vitamins may not be adequate, even with supplements. Two strategies exist for this situation. First, patients can take Liqui-E with meals. Liqui-E is an over-the-counter liquid preparation of vitamin E that also increases the absorption of other fat-soluble vitamins in the diet or in multivitamin preparations. Second, the fat-soluble vitamins A and K can be given by injection into the muscle once a month. Remember, however, that women who might become pregnant, should not receive injections of vitamin A, because it can cause birth defects.
Retention of salt and water can lead to swelling of the ankles and legs (edema) or abdomen (ascites) in patients with cirrhosis. Diuretics are medications that work in the kidneys to combat retention of fluid by eliminating salt and water into the urine. A combination of the diuretics spironolactone (Aldactone) and furosemide (Lasix) can reduce or eliminate the swelling in most people. During treatment with diuretics, it is important to monitor kidney function by measuring serum levels of blood urea nitrogen (BUN) and creatinine to determine if the doses of the diuretics are safe. Sometimes, when the diuretics do not work, a long needle is used to draw out the fluid directly from the abdomen (a procedure called paracentesis).
If large varices (distended veins) develop in the esophagus or upper stomach or any episodes of bleeding from varices have occurred, physicians should consider specific therapy for the varices. Treatment with propranolol (Inderal), a drug in a class called beta-blockers, is effective in preventing initial bleeding or rebleeding from varices in patients with cirrhosis. This drug, however, has not been proven to prevent bleeding in patients with portal hypertension who do not have cirrhosis.
Other methods are available to prevent or treat varices. These methods include:
PBC patients with an abnormal sleep cycle, impaired thinking, odd behavior, or other signs of hepatic encephalopathy usually should be treated with a low protein diet and oral lactulose. Dietary protein is restricted because it is a source of the toxic compounds present in hepatic encephalopathy. The lactulose, which is a liquid medication, traps the toxic compounds in the colon. Consequently, they cannot be absorbed into the bloodstream and cause the symptoms of encephalopathy. To be sure that adequate lactulose is present in the colon at all times, the patient should adjust the dose to produce 2 to 3 semiformed bowel movements a day. If symptoms of encephalopathy persist, the oral antibiotics, such as rifaximin, can be added to the treatment regimen.
The blood filtration function of an enlarged spleen usually results in only mild reductions of red blood cells (anemia), white blood cells (leukopenia) and platelets (thrombocytopenia) that do not require treatment. Severe anemia, however, may require blood transfusions or treatment with erythropoietin or epoetin alfa (Epogen, Procrit), a hormone that stimulates production of red blood cells. If the numbers of white blood cells are severely reduced, another hormonal drug, called granulocyte-colony stimulating factor (G-CSF) is available to increase the white blood cells. An example of an available G-CSF drug is filgrastim (Neupogen).
No FDA-approved medication is available yet to increase the number of platelets. As a necessary precaution, patients with low platelets should not use aspirin or other non-steroidal anti-inflammatory drugs (NSAIDS) since these drugs can hinder the function of platelets. If a low number of platelets is associated with significant bleeding, transfusions of platelets usually should be given. Surgical removal of the spleen (called splenectomy) should be avoided, if possible, because of the risk of excessive bleeding during the operation and the risk of anesthesia in advanced liver disease.
Dry eyes: For chronically dry eyes, use artificial tears containing methylcellulose without preservatives. These artificial tears can prevent the complications of dry eyes, such as ulcers of the cornea.
Dry mouth: Patients with dry mouth have a reduced amount of watery saliva but maintain production of thick saliva. Chewing gum or sucking on a small object can stimulate more watery saliva. Others may need to moisten the mouth with fluids. It is imperative that all patients with dry mouth take adequate amounts of fluids to help with swallowing during meals or when taking oral medications. It is also recommended that these patients have frequent dental appointments to check for cavities.
Dry vagina: Lubricating jelly is suggested to prevent painful sexual intercourse. If a woman is postmenopausal, estrogen creams are also recommended to improve the function of the cells lining the vagina.
PBC patients with Raynaud's phenomenon should restrict exposure to the cold. They can wear warm clothing, gloves, and shoes when they must be in cold environments. Some patients find that using gloves also helps avoid problems when they handle ice-cold articles, for example frozen food packages and cold cans of soda. All patients with Raynaud's phenomenon should stop smoking cigarettes because smoking causes reduced blood flow in the blood vessels of the hands and feet. Drugs called calcium channel blockers help the symptoms in the hands and feet of some patients. At the same time, unfortunately, however, these drugs may worsen swallowing difficulties associated with scleroderma.
Skin tightening, calcification, or telangiectasia: There is no known therapy to prevent or reverse skin tightening, calcium deposits, or telangiectasias in patients with scleroderma.
Swallowing problems and heartburn: As previously mentioned, patients with scleroderma may experience heartburn or difficulty swallowing. It is recommended that patients with these symptoms or other evidence of scleroderma or the CREST syndrome:
Cholesterol gallstones may be prevented by the UDCA used for the long-term treatment of the PBC itself. (UDCA taken orally can actually dissolve cholesterol gallstones in a minority of patients.) No treatment is necessary for patients who have gallstones that are not causing symptoms. These patients should usually just be observed because they will probably never develop symptoms from their gallstones.
An operation (cholecystectomy) to remove the gallbladder and its gallstones should be considered if the gallstones have been causing symptoms. These symptoms ordinarily are bouts of rather characteristic abdominal pain. This surgery usually should not be done, however, if a patient has advanced cirrhosis because of the increased risk of complications from both the surgery and the PBC. In this situation, less risky procedures can be considered or, if the gallstones are the cholesterol type, UDCA (if not already being used to treat the PBC) can be given reasonably safely to try to dissolve the gallstones.
Most often, people will contact their primary care health-care professional with questions about the color of their stool. These includes health-care professionals who care for infants and children and adults. Depending upon the cause of the stool color change, certain specialists may need to be involved. For example, for red or black stool due to bleeding, a gastroenterologist may be needed to perform endoscopy, to look for a bleeding source in the stomach or intestine. Patients with PBC are generally treated by gastroenterologists and/or hepatologists. Development of complications may require the need for other specialists. For example, an endocrinologist may be needed for the treatment of metabolic bone disease (osteoporosis). Patients who develop hepatocellular carcinoma may need the help of several specialists including an oncologist, interventional radiologist, and a liver surgeon. Patients with advanced liver disease including cirrhosis of the liver should be referred to a transplant center as they may need a liver transplant at some stage in the future.
Liver transplantation is a life-saving operation for those patients with PBC who are at risk of premature death due to liver failure or the complications of cirrhosis and portal hypertension. The Mayo Risk Score provides an accurate estimate of the future outcome (prognosis) for patients, regardless of whether they are being treated with ursodeoxycholic acid. The United Network for Organ Sharing (UNOS) permits patients with PBC to be listed for a liver transplant once their estimated survival with PBC for an additional year is 95% or less. It is recommended that physicians calculate the Mayo Risk Score at least yearly in all patients with PBC who have cirrhosis.
Most PBC candidates for transplantation have advanced cirrhosis with decompensated liver disease, which also is referred to as liver failure. Decompensated liver disease means that the patients have low levels of serum albumin and blood clotting factors made in the liver and complications of portal venous hypertension such as ascites, variceal bleeding, encephalopathy, or hypersplenism. Patients are classified as having decompensated cirrhosis whether or not the complications respond to medical therapy.
Rarely, before advanced cirrhosis develops, transplantation of the liver is warranted in a few clinically disastrous situations in PBC. Examples of such situations include recurrent fractures due to advanced osteoporosis or severe, debilitating itching unrelieved by any medical therapy, and even more rarely the hepatopulmonary syndrome (breathing difficulty in advanced cirrhosis). The regional review committees of UNOS accept applications for transplantation in these special circumstances and decide on a patient-by-patient basis if liver transplantation is indicated.
The outcome of liver transplantation in PBC is excellent. The survival of patients two or more years after transplantation is generally 80%. This impressive survival rate is greater than the survival of patients transplanted for most other types of liver diseases. The titers of AMA fall following successful liver transplantation, but they do not usually disappear. A minority of patients, however, develops recurrent PBC in the transplanted liver. Studies are being performed to see if reducing the maintenance doses of immunosuppressive drugs more slowly after transplantation can prevent recurrence of PBC. Once recurrent PBC is diagnosed, ursodeoxycholic acid therapy is started to retard progression. Patients with recurrent PBC rarely will need a second liver transplant.
The goal of ongoing and future research in PBC is to better understand the processes (mechanisms) that initiate and perpetuate the inflammation that destroys first the small caliber bile ducts and later the hepatocytes. Logically, a more complete understanding of these mechanisms will reveal new strategies for therapy, designed to block specific crucial steps in the progression of disease.
PBC is such a slowly progressive disease that it is often initially diagnosed after the development of cirrhosis. Future therapies will probably include strategies that differ for patients with early disease compared to those with advanced disease. Presumably, patients with early phases of PBC would benefit more from therapies that block immunologic mechanisms of bile duct destruction than would patients whose bile ducts have already been destroyed. Conversely, patients whose bile ducts have already been destroyed may benefit more from therapies that prevent the formation of scar tissue and the toxic consequences of cholestasis.
The key to success is support of both basic science and clinical research in PBC, which have not been adequately funded in the past. Several promising research strategies are being pursued to reveal the mechanisms involved in developing PBC. For example, studies are in progress to evaluate the genetic (hereditary) characteristics of patients with PBC who have close relatives with the disease. By studying all of these patients with PBC and comparing them with other family members without PBC, it may be possible to better understand the predispositions to this disease. In addition, a large-scale study is underway in the United States that will compare PBC patients with healthy people of the same age and gender. The points of comparison will include their life experiences, habits, diet, medical and surgical histories, childbearing history, and exposures to environmental toxins and medications. This study likewise should provide important clues regarding predispositions to PBC.
Studies also are in progress to see if PBC may be initiated (triggered) by an infection with either bacteria or viruses. For example, studies are ongoing to confirm or disprove the notion that proteins of infectious organisms stimulate AMA autoantibodies (and the autoantibodies just happen to react to antigens present in the mitochondria). Other studies are dissecting the mechanisms involved in the lymphocyte migration toward small bile ducts and the lymphocyte killing of bile duct epithelial cells. These studies involve not only patients with PBC, but also several animal models in which T-lymphocytes destroy small bile ducts in an identical manner to that seen in PBC. These studies ultimately should identify new ways to treat PBC by, for example, blocking the killing of bile ducts by T-lymphocytes.
Finally, the issue of scar tissue formation in PBC and other diseases associated with cholestasis is now being researched in the hope of finding a way to prevent the development of cirrhosis. If cirrhosis can be prevented, even if ongoing inflammation of the liver continues, many patients might not develop the complications of portal venous hypertension and the progression to liver failure.
Hvor lang tid tar en Nissen Fundoplication Surgery?
Hva er Nissens fundoplication? Operasjonen kan ta rundt tre timer, hvoretter en pasient kan ta noen timer til å komme seg etter anestesi. En Nissen fundoplication er en kirurgisk prosedyre som b
15 tips for en sunn sommer
Som mus som følger den røde piperen, kaller solen oss ut av hjem og kontorer. Sommer er her! Forrige uke tok jeg meg selv i sprint mot sommersesongen, lukkede øyne, åpne armer og skrek, “Hvor har du
Hvorfor symptomer på IBS kan bli verre under menstruasjonen
Hvis du har menstruasjon, har du kanskje lagt merke til at IBS-symptomene dine endrer seg avhengig av tidspunktet på måneden. Du forestiller deg ikke ting – menstruasjonssyklusen din og alvorlighetsgr
